Enda mer moms på kultur

Ikke fornøyd med å gå med buksesmekken åpen, regjeringen har nå tatt buksa helt av: De innfører moms også på e-bøker kjøpt i utlandet. Det er altså tydelig at det er en villet politikk, at man ikke bare har kommet i skade for å glemme at e-bøker også er bøker.

Mange konservative er sikkert glade for dette og gir sin stille tilslutning, for mennesker som elsker bøker har en tendens til å bli konservative med årene. Og hvis man er litt opp i årene, så tenker man "papir" når man tenker "bøker". Vi alle har en tendens til å bli formet av vår oppvekst. Men jeg har sett ordets gang, fra leirtavler til papyr til pergament, før gårsdagens bøker og dagens e-bøker. Som med oss alle er det ånden, ikke kroppen, som består i det lange løp.

For den jevne leser er det neppe noe stort problem: Pirate Bay har et stort utvalg av populære e-bøker, så man kan "kjøpe" hver femte bok der hvis man ikke liker endringen. Men hvis du er som meg, er dette neppe aktuelt.

Mer moms på kultur

Hvem skulle trodd det? Moms på museer. Bare 8% foreløpig. Og det er vel tvilsomt om vi i Norge har noen museer uten statsstøtte, så det spiller vel liten rolle bortsett fra signaleffekten: Å lære av fortiden er en luksus, ikke en borgerplikt. Dette er det motsatte av hva jeg står for. Igjen, jeg har liten interesse for partipolitikk. Og det er sikkert veldig praktisk at det blir moms på alle ting, så blir det lettere for myndighetene. Men la meg få si at i mine øyne gir dette et feil signal. Tidens elv vasker bort slammet men lar mye av gullet ligge igjen. Den avstand som tiden skaper gir et klarsyn som er vanskelig å få på annen måte.

Rasisme vs unikulturalisme

I norsk debatt brukes ordet "rasisme" i en utvidet mening som ikke har noe med rase å gjøre. Dette er forvirrende og historieløst. Så for å kaste litt lys over dette vil jeg ta et eksempel. Jeg forutsetter her at leseren er en "norsk nordmann" som kanskje stammer fra Harald Hårfagre og i hvert fall ikke kan motbevise det.

Tenk deg at du har en kusine som er gift og har ett barn, og familien drar på ferie til Nord-Afrika for å slikke sol og se på kulturminner og slikt, som familier ofte gjør. Men mens de er der, blir hun fascinert av arabisk kultur, og etter at de kommer hjem begynner hun å studere arabisk og lese Koranen. Etter noen måneder konverterer hun til Islam, begynner å gå i tradisjonell muslimsk drakt, be fem ganger om dagen og gå i moskeen hver fredag.

Hvis du har et problem med dette, er du sannsynligvis ikke rasist. Folk forandrer nemlig ikke rase ved å konvertere til en fremmed religion eller en fremmed kultur generelt. Hennes gener er akkurat like rotnorske som før, så en ekte rasist vil i all stillhet håpe at hennes nye kultur vil føre til at hun føder mange flere barn og oppdrar dem til å være fruktbare og bli mange.

For en hvit rasist er en norsk kvinne i hijab helt OK, men en neger i lusekofte er en vederstyggelighet og maa ikke taales i Riget.

For de fleste "rasister" er det derimot stikk motsatt. Disse er ikke rasister men "kulturister", mer nøyaktig unikulturalister (tilhengere av en bestemt kultur). Dette er en vanlig innstilling blant konservative, i motsetning til multikulturalisme som er en mer vanlig teori på venstresiden.

Ved å betegne unikulturalister som rasister gir man inntrykk av at dette er folk som er for slavehandel og jødeutryddelse. Slik er det selvfølgelig ikke. Denne sammenblandingen er grunnleggende uærlig og et tegn på at man ikke kan forsvare sine egne holdninger i fullt dagslys.

Det er forøvrig verd å legge merke til at mens multikulturalisme i dag stort sett hører til i den kristne verden, var det i middelalderen enkelte islamske land som tolererte ulike kulturer og ulike trosretninger, mens det kristne Europa var fanatisk i sin ensretting.

Moms på e-bøker

Partipolitikk interesserer meg egentlig ikke. Men jeg må få si at når regjeringen vil stemme ned forslaget om momsfritak på e-bøker, går de ut på byen med buksesmekken åpen. Det blir da åpenbart for alle at det ikke er kulturen som ligger dem på hjertet, men papirindustrien.

Men det er ikke papiret som foredler din sjel, ei heller kan du ta det med deg til den neste verden.

Da Norge var et fattig land, ja før vi forvel hadde fått vår frihet, fostret nasjonen en kulturell blomstring som fortsatt blir møtt med respekt i verden. Men nå da vi er rike hinsides våre fedres drømmer, er det altså industrien som ligger oss på hjertet.

Økonomisk eller moralsk krise?

Her til lands har vi for det meste vært spart for den finanskrisen som har rammet det meste av den rike verden. (De som har mistet jobben i eksportindustrien har kanskje en litt mer nyansert oppfatning, men jeg mener nasjonen under ett.) Men vi skal ikke være for sikre på at framgangen vil fortsette.  Slike kriser kommer ikke helt tilfeldig, og hvis vi fortsetter i samme spor, vil det enda en gang bli vår tur.

Helt siden slutten av 1990-tallet har jeg advart mine amerikanske venner om at det kom til å gå den veien.  Tilbakeslaget vil begynne sent i år 2000 eller tidlig i 2001, sa jeg dengang.  Slike gikk det også, men så fikk vi en uventet hendelse - en "svart svane", som det kalles disse dager - i form av terror-angrepet på World Trade Center.  I dagene etterpå gikk myndighetene ut med oppfordring til amerikanere om å gå til kjøpesenteret som vanlig, for å vise at de ikke lot seg skremme.  I tillegg har sentralbanken der holdt en unaturlig lav rente, så det har vært billig å låne og forbruke.  Dette førte igjen til den boligboblen som nylig sprakk i Amerika og enkelte andre land, og som vi er på vei mot her til lands.  Ja, vi er allerede forbi det punktet hvor vi kan snu stille og umerkelig.  Spørsmålet nå er hvor dypt fallet blir.

Men grunnen til at det måtte gå så galt i Amerika var at folk ikke tok lånte penger alvorlig. Både regjering og privatpersoner fortsatte å låne og forbruke, som om de aldri ville bli stilt til regnskap. Grunnen til at dette kunne holde på så lenge var at det hele gikk for seg sakte og forsiktig. I gjennomsnitt lånte en liten familie rundt ti dollar om dagen, altså 60-70 norske kroner etter den tids kurs.

La oss si du har en kamerat som hver bidige dag kommer og spør om å få låne en femtilapp. Dette er jo noe de fleste av oss har liggende i lomma uansett, så det er ikke noe problem. Problemet er når dette gjentar seg dag etter dag.  Det er tross alt 365 dager i året, og utpå høsten det tredje året har han lånt 50 000 kroner, ikke medregnet renter og renters rente.  På ti år blir det nær 200 000, og det begynner å gå opp for deg at du aldri kommer til å få pengene tilbake uten at han selger gård og grunn.

Når da plutselig pengestrømmen snur, snakkes det om finanskrise.  Men saken er jo at det var en moralsk krise.  Begjæret etter status og komfort gikk over forstanden, og man valgte å lukke øynene for at dette ikke kunne fortsette i det uendelige.  Men til slutt kom virkeligheten tilbake, slik den alltid gjør, og da var "krisen" et faktum.

Fortsatt er det mange i Amerika og andre land i samme situasjon som tenker at alt skal tilbake til slik det var, når bare denne resesjonen gir seg.  Mange trodde også at når de ble kvitt president Bush, ville ting snart bli bedre.  (Dette minner meg om bronsealderen, da man ofret kongen til gudene hvis det ble uår i landet.)  Men saken er at de gode gamle dagene var bygget på lånte penger, på å bruke mer enn man tjente.  Går man tilbake til dette, så blir det bare en ny krise igjen.

Og snart er det vår tur.  Som salig kong Salomo sa, "Låntakeren blir långiverens trell." Det er ikke noe nytt under solen i så henseende...

Med staten i ektesenga

Fra tid til annen har vi også her i det kalde nord revisjon av ekteskapsloven.  Dette er jo ellers noe som man i USA lever og kanskje av og til dør for, men det er også her til lands tildels høye bølger fra tid til annen.

Mitt forslag er alltid det samme:  Staten ut av ektesenga.   Hvorfor ikke simpelthen behandle alle likt, uansett om de er gifte, ugifte, mangegifte, samboende, særboende, eller her-og-der-boende?

For eksempel er skattereglene lite grann forskjellig alt etter om du er gift eller ugift.  Noen ganger betaler de gifte mindre skatt, noen ganger mer.  Og så skal man selvfølgelig dyneløfte for å finne ut hvem som lever som om de var gift uten at de faktisk er det.  Nå, hvis det var et eller annet tungtveiende samfunnshensyn, så kunne det vel forstås.  Men det ser ut til å være ganske tilfeldig, slik at den samme familien noen ganger betaler for sitt ekteskap og andre ganger får penger for det samme, simpelthen ved å leve et helt normalt liv.  Det er jo fint at man sysselsetter folk i skatteetaten, det er mange bra folk der.  Men hadde det ikke vært enklere å behandle folk likt?  Og kanskje mer rettferdig også.  Så kunne folk gifte seg med så mange de ville uten at det kom på skatteseddelen - deres eller vår.

Det er selvfølgelig mange andre sider enn skatt og trygd her.  Arv, for eksempel.  Og deling av eiendeler ved samlivsbrudd.  Her er det andre regler for de som er gift enn for søsken som lever sammen, for eksempel.  Og det er ikke noe galt i det. Hvis folk vil ha det slik, så kan de jo sette opp kontrakter.  Det er det allerede mange som gjør.  Staten kan eventuelt legge til rette for å gjøre det enkelt å inngå slike standard-kontrakter, ved å tilby en statlig informasjonstjeneste slik at man slipper å hoste opp tusener for advokathjelp hvis man har en helt vanlig familiesituasjon. Det vil da være opp til den enkelte å velge om man skal bruke en slik standardkontrakt, og de fleste vil vel det.  Men det bør være frivillig.

I gammel tid trodde man at ekteskapet var hellig, og det er det jo fortsatt for mange.  Men dengang hadde alle den samme religion, mer eller mindre.  I dag har vi kommet dit at folk går til valg og bestemmer hva som skal være ekteskap eller ikke ekteskap for andre mennesker. Det blir jo helt feil.  Det må være opp til det enkelte ektepar - eller triangel eller hva det nå blir - så lenge de ikke forventer å få betalt for det.

Nynorsk som IQ-test

Jeg mener det bokstavelig når jeg sier at jeg skriver på bokmål for at de enfoldige skal forstå det. Det betyr selvsagt ikke at man MÅ være enfoldig for å lese bokmål. Hvem som helst her i landet kan vel det. Men bare 15% eller så har hatt en grundig opplæring i nynorsk, og det er lenge siden for de fleste. Hvis du er språklig begavet, kan du lett forstå nynorsk likevel, eller svensk eller dansk for den del. Har du klisterhjerne kan du huske ord du har plukket opp for mange år siden, og har du talent for språk kan du ofte gjette et ord ut fra sammenhengen. Så ved å skrive på nynorsk kunne jeg sile ut de fleste som ikke er så smarte eller velutdannet.

Det er ironisk at nynorsk nå er blitt et språk for åndseliten. I gammel tid var det de høyt utdannede som brukte danske lånord, og denne blandingen av dansk og norsk ble siden til bokmålet. Men mye har forandret seg. Bokmålet er blitt mer norsk, og flere mennesker bor i byene. Uansett, rollene har endret seg. Det kan godt hende, som noen målfolk hevder, at nynorsk vil overleve lenger enn bokmål i kampen mot engelsken. Men i så fall overlever det som et språk for kunstnere, professorer og poeter.

Selv skriver jeg allerede for det meste på engelsk, men på nynorsk til slekta. Men når jeg nå vil prøve å dele mine tanker med de av mine landsmenn som har tid til slikt, vil jeg bruke fellesnevneren i norsk kultur i dag.

Jeg jobbet inntil nylig på en arbeidsplass med omtrent hundre ansatte. Når vi fikk et brev som måtte besvares på korrekt nynorsk, kom de til meg med det. Jeg har gledet en og annen norsklærer med mitt fagre mål på den måten, men nå er tiden inne for å skrive så de 99 andre kan forstå det.

Hvorfor "Møllspiste meninger"?

Navnet er egentlig et ordspill: Jeg bor på Møll, litt nord for Mandal, i et lite hus fra forgangne slekter, mellom dyrket mark, frodig natur og elva som renner rolig forbi på sin siste mil før den blir ett med havet. Dette gir et ganske annet perspektiv enn den neon-belyste betongjungelen der dagens meninger skapes og skrikes ut.

Men enda eldre enn huset er mye av mitt tankegods, for jeg har latt meg inspirere av ord som er tusener av år gamle:  Ord fra Jesus Kristus, Shakyamuni Buddha, Lao-Tzu, Krishna Vasudeva, Kong Salomo og andre.  Ikke fordi jeg tror det som er gammelt er mer verdifullt i seg selv. Det meste som ble sagt i gammel tid var nok også sludder! Men liksom gull vaskes ut i elver, slik blottlegger tidens elv gyldne tanker som består når mye annet forgår og vaskes bort.

Når det er sagt, har jeg også hatt glede av en rekke samtidige og nylig henfarne tenkere:  Carl Gustav Jung, Ken Wilber, Ryuho Okawa, Elias Aslaksen og andre.  Dette er for det meste slike som har søkt samklang med de tidløse sannheter, og som selv har skrevet ikke bare for dagen idag men for kommende slekter.  Jeg vil naturligvis ikke sammenligne meg selv med noen av disse, men gi dem honnør for innsikt jeg nok aldri kunne ha kommet til på egen hånd.

Jeg håper en liten gjenglans av denne innsikten kan merkes i min holdning til det som skjer i vår egen tid.  For det er slik at vi lett går oss vill i øyeblikket og blir blåst avsted av dagens vinder, om vi ikke har et festepunkt utenfor dagen idag.

Det skulle være alle de vakre ordene i festtalen. På tide å slipe slaktekniven...