Her til lands har vi for det meste vært spart for den finanskrisen som har rammet det meste av den rike verden. (De som har mistet jobben i eksportindustrien har kanskje en litt mer nyansert oppfatning, men jeg mener nasjonen under ett.) Men vi skal ikke være for sikre på at framgangen vil fortsette. Slike kriser kommer ikke helt tilfeldig, og hvis vi fortsetter i samme spor, vil det enda en gang bli vår tur.
Helt siden slutten av 1990-tallet har jeg advart mine amerikanske venner om at det kom til å gå den veien. Tilbakeslaget vil begynne sent i år 2000 eller tidlig i 2001, sa jeg dengang. Slike gikk det også, men så fikk vi en uventet hendelse - en "svart svane", som det kalles disse dager - i form av terror-angrepet på World Trade Center. I dagene etterpå gikk myndighetene ut med oppfordring til amerikanere om å gå til kjøpesenteret som vanlig, for å vise at de ikke lot seg skremme. I tillegg har sentralbanken der holdt en unaturlig lav rente, så det har vært billig å låne og forbruke. Dette førte igjen til den boligboblen som nylig sprakk i Amerika og enkelte andre land, og som vi er på vei mot her til lands. Ja, vi er allerede forbi det punktet hvor vi kan snu stille og umerkelig. Spørsmålet nå er hvor dypt fallet blir.
Men grunnen til at det måtte gå så galt i Amerika var at folk ikke tok lånte penger alvorlig. Både regjering og privatpersoner fortsatte å låne og forbruke, som om de aldri ville bli stilt til regnskap. Grunnen til at dette kunne holde på så lenge var at det hele gikk for seg sakte og forsiktig. I gjennomsnitt lånte en liten familie rundt ti dollar om dagen, altså 60-70 norske kroner etter den tids kurs.
La oss si du har en kamerat som hver bidige dag kommer og spør om å få låne en femtilapp. Dette er jo noe de fleste av oss har liggende i lomma uansett, så det er ikke noe problem. Problemet er når dette gjentar seg dag etter dag. Det er tross alt 365 dager i året, og utpå høsten det tredje året har han lånt 50 000 kroner, ikke medregnet renter og renters rente. På ti år blir det nær 200 000, og det begynner å gå opp for deg at du aldri kommer til å få pengene tilbake uten at han selger gård og grunn.
Når da plutselig pengestrømmen snur, snakkes det om finanskrise. Men saken er jo at det var en moralsk krise. Begjæret etter status og komfort gikk over forstanden, og man valgte å lukke øynene for at dette ikke kunne fortsette i det uendelige. Men til slutt kom virkeligheten tilbake, slik den alltid gjør, og da var "krisen" et faktum.
Fortsatt er det mange i Amerika og andre land i samme situasjon som tenker at alt skal tilbake til slik det var, når bare denne resesjonen gir seg. Mange trodde også at når de ble kvitt president Bush, ville ting snart bli bedre. (Dette minner meg om bronsealderen, da man ofret kongen til gudene hvis det ble uår i landet.) Men saken er at de gode gamle dagene var bygget på lånte penger, på å bruke mer enn man tjente. Går man tilbake til dette, så blir det bare en ny krise igjen.
Og snart er det vår tur. Som salig kong Salomo sa, "Låntakeren blir långiverens trell." Det er ikke noe nytt under solen i så henseende...
